Bilde av Matthias Zomer fra Pexels

Når to eller flere mennesker blir enige om noe, i en sammenheng hvor begge parter har noe på spill, ser vi gjerne bruken av kontrakter. Kontrakten er en form for sikkerhet om at begge parter oppfyller sin del av avtalen. Kontrakten er ett signert dokument, bundet av nasjonal lovgivning. Den ble oppfunnet for å være det optimale verktøy, for at to eller flere parter skal kunne utføre en oppgave sammen, uten og nødvendigvis stole på hverandre. Hvorfor belastes så rettssystemer over hele verden, med saker der kontrakten er stridens kjerne? 

Forfalskninger, brudd og forsømmelse

Når en kontrakt blir inngått, betyr dette at to parter er enige om hvordan en oppgave skal løses, og hvilke betingelser som er i spill. Oppgaver og betingelser blir skrevet ned, ofte med jurister eller advokater til stede. Dokumentet blir til slutt signert, og håndtrykk blir utvekslet. Verden beveger seg videre, tiden går, og en dag befinner de samme parter seg i en rettsal. I rettsalen er håndtrykket byttet ut med krasse beskyldninger om kontraktsbrudd, forsømmelse eller forfalskning.

Det er tydelig, at selv med ett lovpliktig dokument som fundamentet for en transaksjon, så er mulighetene til stede, for og ikke oppfylle, eller endre betingelsene underveis, for de som har noe å tjene på dette. Derfor kan vi våge påstanden, at en kontrakt ikke er mere verdt, enn integriteten til partene som inngår den. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres annerledes? Kan vi skape kontrakter som sikkerhetsstiller at kontraktens betingelser blir oppfylt, før en eventuell belønning eller handling blir satt i verk? 

Teorien

På samme måte som blokkjeder sees som et ny-moderne utrykk, blir også smarte kontrakter sett på som en teknologisk nyvinning, tilhørende den digitale moderniseringsbølgen som med full kraft skyller inn over vår dagligdag. Teorien om smarte kontrakter så derimot dagens lys flere år får den famøse «dot.com boblen» sprakk i 2001. Det tar oss hele veien tilbake til 1995. 

Mannen som sto bak utrykket og teorien omkring smarte kontrakter, Nick Szabo, var på den tiden en relativt ukjent data forsker og jurist. Han så et problem med såkalte pålitelige tredjepartsaktører. Han mente at deres oppgave, det å sikre data mot forfalskning og angrep, samt bevare dataens integritet, både var for kostbar og for risikofylt. Samtidig var det umulig å si med sikkerhet, om disse tredjepartsaktørene, ikke handlet med egne interesser i bakhodet, eller hadde en skjult agenda. Gjennom introduksjonen av smarte kontrakter, la Nick Szabo grunnlaget for, at to eller flere parter, kunne eliminere spørsmålet om tillit, i forbindelse med transaksjoner av alt fra penger til varer. 

Hva er en smart kontrakt?

En smart kontrakt kan sammenlignes med en kontrakt fra den analoge verden. Den inneholder en rekke betingelser som må oppfylles, før noe annet trer i kraft. Forskjellen er at smarte kontrakter er 100% digitale og befinner seg, som et lite dataprogram, inne i blokkjeden. Dette betyr at de har blokkjedens egenskaper, hva angår uforanderlighet og gjennomsiktighet. Disse to parametere gjør det mulig å fjerne tredjepartsaktøren, da kontrakten kan leses og verifiseres av alle.

Kryptografi sørger samtidig for at den ikke kan forandres, forfalskes eller brytes. Selve kontrakten består av datakode. Datakoden definerer en rekke regler som omhandler de rettigheter og enigheter, som to eller flere parter har inngått for at kontrakten skal oppfylles. Kontrakten ligger synlig for alle, i ett distribuert nettverk. Dette automatiserer verifisering fra samtlige parter, om kontrakten skal endres. Med andre ord, blir det bort imot umulig for en enkel aktør å endre kontraktens innhold. 

Ett enkelt eksempel

Det finnes en rekke digitale markedsplasser, hvor mennesker handler direkte med hverandre. De mest vanlige formene for online svindel, blir utført på disse markedsplassene. En av de mest velbrukte metoder, handler om å selge ting man ikke har. Ved å utnytte tilliten som må til, for at en vellykket handel skal gjennomføres, benytter svindleren seg av det klassiske knepet med å kreve en del av betalingen, før varen sendes. Kjøperen, som ikke må betale hele summen, ser dette som en naturlig måte for svindleren å legitimere kjøperens intensjoner, og går derved med på denne avtalen. Penger bytter hender, og stillheten senker seg. Om markedsplassen gjorde det mulig for kjøper og selger å opprette en smart kontrakt, som selve fundamentet for at handelen skulle gjennomføres, ville denne form for svindel være stort sett umulig. 

Kontrakten kunne defineres på følgende måte: Kjøper overfører avtalt sum til kontrakten. Selger kan se og verifisere dette. I sin tur sørger selger for å sende varen med posten, samt sende verifiserbart sporingsnummer til kontrakten. Om dette ikke blir gjort, innen ett definert tidsrom, overføres pengene tilbake til kjøperen. Når kjøper henter varen og bekrefter at riktig vare er mottatt, frigjør kontrakten pengene, og sender de til selger. Disse trinn må oppfylles, om ikke vil kontrakten holde pengene til evig tid. Det er derfor ingen av partene som tjener på å forsøke å lure den andre.  

Ikke uten svakheter

Smarte kontrakter gjør det mulig å forestille oss en verden, hvor alle former for transaksjoner blir utført upartisk av en datakode, hvor vi på forhånd har definert våre betingelser. Gjennomsiktigheten og uforanderligheten blir vårt sikkerhetsnett. Tredjeparts aktører, med egne interesser i førersetet, blir henvist til NAV. 

Før vi eventuelt når den milepæl, er det en rekke svakheter som må løses. Hva gjør vi om kontrakten har en programmeringsfeil, og foretar noen handlinger som sørger for et ugunstig utfall? Hvor ligger ansvaret for denne feilen, og hvordan skaper vi kontrakter som kan operere under forskjellige lands juristriksjoner? Hvordan løser vi en eventuell tvist, hvor kjøperen i eksempelet ovenfor hevder at feil vare er levert, mens selger hevder noe annet? Vi får ingen hjelp av datakoden. Den er isolert fra omkringliggende mellommenneskelige omstendigheter. Den er upartisk og følelsesløs, og forholder seg kun til sine programmerte egenskaper.

Det finnes flere oppstartsselskaper som jobber med denne problemstillingen allerede. Flere store banker er også involvert. Mye kan tyde på, at som mange ganger tidligere i historien, så finner mennesker en løsning. Inntil den dag er det viktig, at du sørger for å verifisere innholdet av de smarte kontraktene du vurderer å handle i. Om du ikke selv besitter denne kunnskapen, er stort sett alle seriøse prosjekter revidert av uavhengige og velkjente aktører. Det betyr ikke at det er risikofritt, men det gir deg en pekepinn på om kontrakten er «bygget» på den måten det blir kommunisert til omverdenen.

Kryptografen nyhetsbrev