»  Meninger  »  Bitcoin – et fyrtårn i en surrealistisk tidsalder

Bitcoin – et fyrtårn i en surrealistisk tidsalder

Roger Valestrand
calendar 07,april 2022

Innlegget er et utrykk for forfatterens egne meninger, og ikke nødvendigvis meningene til Kryptografen.no

De siste par uker har det oppstått større krusninger i vannskorpen omkring Bitcoin, enn de vi er vant til. Det kan se ut som at krusningene er et forvarsel om hva som lurer i horisonten. Krigsskipene har gått i posisjon. De er flere enn noensinne. De har fått med seg allierte som er blinde for undergravelsen av egne målsetninger – og kanonene er rettet mot kysten. 

Målet er et desentralisert peer-to-peer pengesystem, som legger til rette for deltagelse i den globale verdiskapningen for over 1,7 milliarder mennesker uten tradisjonell bankforbindelse. Et pengesystem som aktivt brukes av dissidenter og politiske aktivister innenfor noen av verdens mest brutale regimer.

Et pengesystem som ikke kan manipuleres eller korrumperes av enkeltindivider eller stater. Et tillits minimert betalingsnettverk, blottet for intervenering fra tredjepartsaktører. En eiendel som har forutsetninger for å bevare, samt øke sin verdi over tid. Deflatorisk av natur og immun mot sentrale krefters håpløse forsøk på å styre økonomien ut ifra kollektivistiske prinsipper, der vi alle per definisjon er like som to dråper vann, og ikke handler ut ifra egne målsetninger.

Bitcoin sine egenskaper ville blitt feiret som en av vår tids største oppdagelser, hadde det ikke vært for at de menneskene som føler seg truet av dem, er de samme menneskene som forteller deg at uten deres aktive påvirkning på dine omgivelser, ville livet vært redusert til en darwinistisk kamp på liv og død, i en verden full av farer.

Denne gangen, er det dine muligheter til og for første gang i menneskets moderne historie, agere som et finansielt autonomt individ – som har potensialet til å smitte deg med sykdommene; ansvar, eierskap, muligheten for langsiktig planlegging, medfødte rettigheter og frihet.

Det er ingen stor overraskelse at keynesianske økonomer, MMT tilhengere, statens løpemenn, og sentralbankens sjefsmanipulatorer, ikke hopper i stolen av glede over en eiendel som kan fasilitere transaksjoner mellom mennesker, og som samtidig er utenfor deres domene av kontroll.

Det er en refleksiv og automatisk reaksjon og aktivt motarbeide enhver trussel som kan skade egen innflytelse i verden. Det er ingen refleksjonsprosess her. Du står ikke passivt sammen med personen som holder en kniv mot strupen din. Enten må du slåss, eller så må du løpe. 

Bankene og staten, to kamerater som støtter hverandre i tykt og tynt og er eksperter i å vende det blinde øyet mot hverandres overgrep, ser ut til, etter en lengre periode med å ta mål av motstanderen – å velge det første alternativet. Å slåss.

I denne settingen ville jeg som (skruppelløs) tilskuer, ønske en jevn og velbalansert kamp mellom to aktører som både i teori og praksis hadde like gode muligheter til å slå hverandre knockout. I den konteksten finnes det læring. Ikke bare for kombattantene, men også for den ivrige tilskuer, med et øye for detaljer og teknikker. Man kunne håpe på en felles økning av intellektuell kapital, da gjennomarbeidede argumenter og retorikk med avstøpning i sannheter ble utplassert på slagmarken.

Denne opplevelsen vil dessverre bli frarøvet meg, da den ene aktøren står ovenfor en trussel den aldri før har opplevd, og i desperasjon for å stoppe kampen før den har startet, aktivt appellerer til den svaksynte dommeren om å få den andre diskvalifisert på grunn av for mye hår på brystkassa, selv om mange av oss som er til stede, ikke kan skimte ett hårstrå. 

Menneskene som hater (økonomisk) frihet bruker denne teknikken konstant. Istedenfor å ta mål av motstanderen og aktivt kommunisere styrker og svakheter i forhold til egne evner, tar man i bruk midler for å stoppe enhver form for kamp som bærer preg av et intellektuelt sammenstøt. 

Istedenfor å ha klokketro på egne evner, noe som burde ligge til grunn for enhver som skal styre og regulere noen andre, blir det iverksatt skremme kampanjer som appellerer til følelser, ikke intellekt. Av den grunn, finnes det ikke en eneste kritiker av Bitcoin som på en troverdig måte virkelig har klart å kritisere Bitcoin, ved å ta kategorisk utgangspunkt i nåværende systems styrker, og satt disse opp imot hva som sees som Bitcoin sine svakheter. Dette ville vært en debatt. Der er vi ikke. 

Det holdes istedenfor knallhardt fast i et halmstrå, som ligger perfekt i en tid, der den konstante faren for «et eller annet» blir holdt i live av et propagandaapparat Goebbels ville vært imponert over. Det er tydeligvis opplest og vedtatt, at Bitcoin utgjør den største faren for planeten vi alle bor på – og i Goebbels ånd blir løgnen fortalt så mange ganger, at ikke bare starter folk å tro den er sann, de som har brakt narrative på banen, vel vitende om at det ikke passer, starter også selv å tro på historien. 

Det er ikke første gang mennesker har demonstrert mot fremskritt. Hestevognsmakeren forbannet bildesigneren og postvesenet lot seg provosere av ordene «elektronisk post». 

Nå er vi derimot ved en annen korsvei. I motsetning til både hestevognsmakeren og postvesenet, som måtte se markedskreftene legge den ene i ruiner og minimere operasjonene til den andre, er det nå en aktør med en voldsom makt over selve markedet som blir utfordret. En aktør som er god til å verne om egne interesser, og samtidig har en stor verktøykasse med utstyr som kan brukes til å gjøre livet surt for oss andre. Jeg våger påstanden om, at ikke siden Gutenberg utfordret kirkens monopol på sannheten, har vi som samfunn befunnet oss i lignende situasjon.

«I´m just a banker, doing God’s work» 

Lloyd Blankfein, CEO Goldman Sachs

Det er samtidig et trist skue, å se Greenpeace, en bauta innenfor miljø aktivisme de siste 50 årene, starte å danse synkronpolka med aktørene som aktivt, gjennom et finansielt system som uhindret og kynisk har bedrevet «overfiske» siden fødselen i 1971 – har skapt situasjonen Bitcoin beskyldes for å akselerere. Det er som å ta en øl med pyromanen som brente ned huset ditt, mens dere sammen sender stygge og fordømmende blikk i retning den djevel som tente på rosebusken.

I Norge har vi blitt vant til sporadiske utspill fra miljøforkjempere og politiske partier. I stor grad har argumentasjonen vært preget av en mangel på teknisk innsikt, i en salig blanding med formynderpolitikk når den er på sitt beste. Forby, forby, forby! 

For de tapre norske Bitcoinere, som gang på gang har plukket opp hansken (ingen nevnt, ingen glemt), har det til tider vært en kamp som har forbausende mange likhetstrekk med kampen som utkjempes mellom foreldre og uoppdragne unger i et storsenter; «Det er helt utrolig, men de nekter å høre». 

Jeg vet ikke hva som har skjedd på møterommet mellom Greenpeace og «de andre». Min teori er at miljøbevegelsene har problemer med å finne seg selv, i en verden der de samme menneskene som de i årevis bekjempet med nebb og klør, nå skriver partiprogrammer og legger lover som i utgangspunktet fremmer deres sak. Aktivismen er død. De befinner seg brått på samme banehalvdel som politikere både til høyre og venstre, samt en samlet business adel hvor alle har tatovert ESG på brystkassa. Det er ikke lenger kontroversielt å lenke seg til en oljerigg, når hele nasjoner legger ned den ene pålitelige kilde til energi, etter den andre, i symbolpolitikkens navn. 

Det kaster uansett mørke skyer over fremtiden. Jeg har vage minner fra en tid, hvor miljøorganisasjonene var selve pådriverne for kunnskapsbaserte diskusjoner, og med letthet kunne skille mellom Kong Salomon og Jørgen Hattemaker. I dagens politiske klima, hvor de i utgangspunktet er overflødige, da en samlet politisk og økonomisk verden, tilsynelatende har hoppet over på deres side – ser det ut til at de ikke kan tjene noe annet formål, enn å bli brukt som aktive symbolbrikker i en kamp mot en industri som samlet legger beslag på 0,08% av verdens energibruk.

«It doesn’t matter what is true; it only matters what people believe is true. You are what the media define you to be. Greenpeace became a myth and a myth-generating machine»

Paul Watson

Bitcoin er ikke noe annet enn en implementert datakode. Den utfører operasjoner og gjør dette slavisk, basert på matematiske prinsipper. 

Jeg tilhører derfor ikke de mennesker som tilegner Bitcoin egne tanker og verdier. Ei heller de som mener at Bitcoin er designet for en helt spesiell type av mennesker, som må mene det samme om alt, for å verifisere sin troskap til koden.

Bitcoin har derimot noen innkodede egenskaper. Disse egenskapene omhandler i all hovedsak tematikker som har opptatt pionerne innen cyperpunk bevegelsen i flere tiår allerede. Disse menneskene så rollen teknologi kunne spille når det gjelder å bli brukt som et verktøy for frihet og beskyttelse – istedenfor overvåkning og kontroll. Bitcoin har blitt symbolet på en liberalistisk drøm om penger adskilt fra staten og en mulighet til å forsvare eiendom uten bruk av vold.

Sentralt i dette «rammeverket» for frihet gjennom teknologi står noen egenskaper, hvor Bitcoin innehar samtlige; Desentralisering, Sensurbestandighet, Tillitsmenimering, Uforanderlighet og Ukonfisgerbarhet. 

Jeg har en teori om, at mange (utenfor Bitcoin miljøet) har problemer med å se hvilken rolle disse egenskapene kan spille, når de appliseres på penger – og hvilken enorm korrelasjon det er mellom «sunne penger» og et sunt samfunn. 

Det er derimot liten tvil om, at staten, sentralbankene og andre aktører innenfor den tradisjonelle finansverdenen er meget klar over hvilken rolle disse egenskapene kan spille, applisert på penger.

Det kommer tydelig frem i all sin simpelhet. Det må ansees som unaturlig og kontraintuitivt å angripe noe man ikke ser som en reel trussel mot egen innflytelse og makt.

Om egenskapene ovenfor er en reel trussel mot noen, eller mot et system – burde det automatisk fremme tanker omkring egenskapenes motsetninger. For det er i motsetningene til disse egenskapene angriperen må finne sitt eget verdigrunnlag og sin evne til å holde seg selv i live. 

Back