Utvinning av kryptovaluta og energiforbruk – en debatt blåst ut av proporsjoner

Til opplysning: Torbjørn Bull Jenssen er grunnlegger og tidligere eier av Kryptografen. Han jobber i dag som CEO for Arcane Crypto.

Det skrives stadig saker om hvor mye energi som brukes på å sikre bitcoin og andre blokkjede-baserte systemer. Sammenligningen gjøres ofte mot små land, som f.eks. i en nylig publisert Leder på Kryptografen hvor strømforbruket til bitcoin sammenliknes med det til Finland. Denne typen sammenligninger er imidlertid sterkt misvisende.

Bitcoins energiforbruk er minimalt i en global sammenheng

Hovedproblemet er ikke den store usikkerheten i slike anslag, men bildet som skapes av at dette er ekstreme mengder energi. Det er det ikke. Om vi legger Digiconomist-anslagene til grunn bruker bitcoin rundt 200 TWH årlig, riktignok med et nedre anslag på 50 TWH, så usikkerheten er stor. Dette tilsvarer rundt 0,1% av verdens energiproduksjon. 99,9% av energien går altså ikke til sikring av bitcoin. 

Videre anslår det Internasjonale Energibyrået at det globale strømforbruket vil øke med rundt 5% i 2021 og 4% i 2022, altså med 50 ganger mer enn bitcoins andel av totalt energiforbruk. Bitcoins totale forbruk er altså mindre enn en avrundingsfeil i de årlige vekstanslagene.

Energiforbruket i mining kommer fra underutnyttede kraftkilder

Et annet problem er at de som kritiserer energiforbruket, implisitt antar at all energi er like verdifull, at energi er en global vare som fritt kan utnyttes slik man måtte ønske. Det er heller ikke tilfellet. Som vi har sett med de enorme forskjellene i regionale strømpriser i Norge, er det kostbart å frakte energi, selv innad i et lite og velutviklet land. Det er en rekke flaskehalser som gjør at store energiressurser er mer eller mindre fanget. Det er denne energien som er billigst, den som ellers ville gått til spille. 

Markedskrefter gjør at det over tid er disse kildene som vil dominere for bitcoin og kryptovaluta-mining. Grunnen er enkel, mining er en fleksibel aktivitet som kan gjøres hvor som helst i verden. 

Et eksempel på dette er såkalt “flare mining” i USA som f.eks. Equinor utforsker. Fakling av gass i USA i forbindelse med oljeleting utgjør kun 13% av det globale omfanget, og representerer likevel et energitap like stort som det totale energiforbruket til bitcoin. Nå brukes stadig mer av denne energien av selskap som Ustream Data til å sikre bitcoin-blokkjenden gjennom mining.

Energiforbruket øker ikke med antallet transaksjoner

Selv om bitcoins totale energiforbruk er minimalt i en global kontekst, er det fortsatt et høyt forbruk per transaksjon sammenlignet med dominerende betalingsnettverk som f.eks. Visa. 

Dette er imidlertid en misvisende sammenligning. Energiforbruket i Bitcoin er en fastkostnad for sikring av systemet, ikke en kostnad per transaksjon. Det betyr at antallet transaksjoner kan øke, uten at energiforbruket øker. 

Med batching av transaksjoner og overlagssystemer som Lighting Nettverket kan bitcoin skalere til millioner av transaksjoner per sekund, med tilnærmet null økning i energiforbruk. Dette er et viktig aspekt å være klar over dersom man forsøker å se på samfunnsnytten av bitcoin opp mot ressursbruken, som egentlig er den eneste meningsfulle måten å vurdere energiforbruket. 

Alt vi mennesker gjør bruker energi, og bitcoin er intet unntak. Bitcoin gir oss et fritt, åpent, monetært nettverk, uavhengig av stater og enkeltaktører – et internett for penger. Dette kan ha enorm verdi for milliarder av mennesker og bedrifter verden over. Skal man vurdere energiforbruket til bitcoin er det viktigere å diskutere samfunnseffekter enn antallet kilowatt.

Det finnes ingen enkle løsninger, kun avveininger

Kronikken burde kanskje stoppet på avsnittet over, men det er et siste poeng jeg tenker det er viktig å pirke i. Det er mange som ser nytten av åpne blokkjeder og kryptovaluta, men samtidig er negative til energiforbruket. Blant disse har det vokst frem et narrativ om at man bli kvitt energiforbruket ved å gå over til såkalt proof of stake, en måte å sikre blokkjeden på uten bruk av energi. Det hadde vært flott om det var så enkelt, men som med alle enkle løsninger er det en illusjon.

For det første er det viktig å være klar over at det er nettopp ressurskostnaden knyttet til energiforbruket som gjør Bitcoin sikkert, uten at man har betrodde mellomledd. Det er ikke en uheldig bieffekt, men kjernen av innovasjonen. Resurskostnaden er målet på prisen en angriper må ut med for å manipulere systemet. 

I teorien kan man bytte til en annen kostnad enn strøm, f.eks. låsing av kapital (proof of stake) som ellers kunne vært investert, men ikke fjerne den. Proof of stake kan altså ikke fjerne resursbruken fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, kun endre hvilken ressurs samfunnet bruker.

Videre er det viktig å være klar over at det er store forskjeller i sikkerhetsmodellen til proof of work (mining) og proof of stake, uten at jeg skal gå inn på disse i detalj her. De er med andre ord ikke perfekte substitutter, og det er interessant å merke seg at Ethereum fortsatt ikke har gått over til proof of stake, til tross for at dette har vært et kjernefokus i flere år. Det er ikke fordi de ikke vil, men fordi de foreløpig ikke vet hvordan de kan gjøre det på en sikker måte. 

Uansett er det samfunnsnytten av disse systemene som vil være den avgjørende faktoren for om de vil bringe verden fremover eller ikke. Energiforbruket er forsvinnende lite sammenliknet med konsekvensene bitcoin og kryptovaluta kan få, på godt og ondt.